I går kveld satt store deler av nasjonen samlet for å se «Erobreren» bygget på Jan Kjærstads trilogi om Jonas Wergeland.
I bokform tok denne historien landet med storm for et par tiår siden. I ukevis har NRK bygget opp en enorm forventning til dette.
Forleden leste jeg et klipp om en annen erobrer. Klippet viste hvordan Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin» ble anmeldt i “min” gamle avis, Bergens Arbeiderblad da den kom i 1956. Kulturredaktør Olav Simonnæs var ikke spesielt begeistret for sexscenene i boken som etter datidens norm var usedvanlig heftige. Det ble i meste laget for redaktøren. Han skrev:
«Det er ikke bare forstemmende. Det er rett og slett banalt, ja latterlig».
Og videre:
«.. vi taper interessen for Ask Burlefot. Han er stolt over sin seksuelle kapasitet og sin evne til å forføre. Men samtidig er han overordentlig genert og fryktsom overfor kvinner. Hvor er sammenhengen? Han forakter det vulgære og borgerlige, men egentlig er han selv en stor snobb, stundom spissborgerlig og infantil.»
Og Simonnæs gir seg ikke: «Serien av samleier fortsetter i Bergen med overordentlig korte intermezzi. Den ene piken etter den andre faller pladask for den umettelige Casanova. Og hver gang gies det en minutiøs beskrivelse av begivenheten i alle tenkelige detaljer – fra det kjedsommelig naturlige til det mest perverterte».
Anmelderi er en interessant øvelse og på sitt beste svært elegant. Selv slakt.
Og da gjør vi altså et hopp over til Dagens Næringsliv der Bjørn Gabrielsen skrev lørdag om serien som mange så på i går kveld:
«Knapt én replikk i denne serien blir uttalt uten at regissøren lar den falle til jorden».
Og Gabrielsen fyrer seg skikkelig opp og slår til i avslutningen av anmeldelsen:
«Det er så mange spørsmål å stille seg her i livet. Men et av de mer presserende etter å ha sett «Erobreren» er hvorfor NRK ønsker å finne ut hvordan et kjærlighetsbarn mellom Jan Kjærstad og Lars Saaby Christensen ville sett ut, hvis det vokste opp hos Wam, Vennerød og Olsenbanden.»
Når det gjelder bøkene om Ask Burlefot, av Agnar Mykle, tok anmelder Simonnæs ganske kategorisk feil i setningen «..vi taper interessen for Ask Burlefot». For dette ble en av de mest omtalte bøkene i Norges historie.
Og på folkemunne ble «Mykle» et verb av unevnelig karakter.
Bøkene leses fortsatt med dampende interesse, ikke minst da det noe tiår etter utgivelse og rettssak viste seg å være svært nær selvbiografier.
Det spørs imidlertid om det vil skje med NRK-serien.
For slakten er såpass overdådig tydelig at Gilde fellesslakteriet umiddelbart bør kobles inn.
Og her snakker vi verken om halal eller kosher…

Du er så innmari utålmodig. Rastløs. Oppjaget. Du har ventet så lenge og har så dårlig tid, at du velger å sette deg i forreste togkupé. I håp om å komme først og fortest mulig fram. Eller du haster av gårde til bussholdeplassen i alt for god tid før avgang.
Les mer…

Jeg har nylig avsluttet en murstein av en bok. Vi snakker 920 sider med Ken Follett. Og hans mektige “Kjempenes fall”.
Han er en av de mange forfattere som har satt seg mål å skrive en trilogi om 1900-tallet, det 20. århundret – og han er vel den beste av de jeg har vært borti.
Selv om jeg for ikke lenge siden leste den første av Jan Guillous triologi “Brobyggerne” – og tidligere, selvfølgelig, har lest Gunnar Staalesens Bergens-baserte 100-års-saga, “Morgenrøden”, “High Noon” og “Aftensang”.
Som Guillou tar Follett tak i den første verdenskrig. Men han gir også et svært solid innblikk i noe som jeg opplever som ganske troverdig om den russiske revolusjon og også fattigdom og armod “hjemme” i sitt eget Wales.
Der forfatteren selv ble født i 1949.
Det gjør inntrykk når man leser om hvordan gruvearbeidere slet helsen av seg og rike gruveeiere gjorde alt de kunne for å unngå utgiftene som kunne føre til litt mer sikkerhet. Og fattigfolk døde som fluer, mens rikfolket i Storbritannia var så velstående at de ikke blunket for å kjøpe en kjole som kostet en årslønn eller to for en gruvearbeiderfamilie.
Det er slett ikke til å undres over at klassemotsetningene i Wales, England og Skottland fortsatt stikker dypt.
Kaoset og kynismen i den russiske revolusjonen er også godt beskrevet. Tsar-familiens hjernedøde og ekstravagante livsstil er ikke noen hemmelighet, men det er også interessant å lese hvor fort bolsjevikene som overtok ble vant til privilegier og glemte det meste knyttet til folkestyre.
Og selv om mye er kjent kommer det fram interessante og historiske korrekte forhold som om hvordan britiske og amerikanske tropper i hemmelighet hjalp “De hvite” i Russland med å prøve å bekjempe kommunistene.
De over 900 sidene var velskrevet fra begynnelsen til slutt, slik Follett har for vane.
Den mest interessante observasjonen kom forresten da en ung soldat snakker med en litt mer skolert en:
- Du, Billy sa George, har andre land sånne koloniriker som oss?
- Ja, sa Billy. Franskmennene har det meste av Nord-Afrika og så er det Hollandske Øst-India, Tysk Sørvest-Afrika…
- Å, sa George, kanskje en tanke motløs. Jeg har hørt om det, men jeg trodde ikke det kunne være sant.
- Hvorfor ikke?
- Nei, hva slags rett har de til å herske over andre mennesker?
- Hva slags rett har vi til å herske over Nigeria og Jamaica og India?
- Det er fordi vi er briter.
- Billy nikket.
Og den dialogen, på side 747, var alene verdt hele boken. Og forklarte i tillegg imperialismen som idė i løpet av ni linjer.

Jan Guillou har i høst gitt ut den første av en omfattende bokserie om det 20. århundret. Som altså er 1900-tallet. Om man skal være noenlunde presis.
Den heter «Brobyggerne». Personlig har jeg alltid hatt et ambivalent forhold til Guillous forfatterskap, men jeg tok fatt på de 5-600 sidene med en viss forventning.
Og forventningen var knyttet til at de tre hovedpersonene i boken, brødrene Oscar, Sverre og Lauritz havnet i Tyskland og fikk solid tysk ingeniørutdannelse. Men var egentlig fattige faderløse striler fra Osterøy ved Bergen. Ikke langt fra der jeg dro opp mine første paler. I Arna.
Og her er vi inne på noe av det sentrale, og skuffende, med Guillous bok. Eller, snarere med oversettelsen av den.
For i den norske utgaven kalles Osterøy for Osterøya. Og er det noe Osterøy ikke er så er det Osterøya.
Den kan være Øynæ.
Den kan være Øyno.
Og den er Osterøy.
Men ikke Osterøya.
Så vidt jeg har forstått så har forfatteren aldri vært på Osterøy. Kanskje det er årsaken.
Boken er forresten interessant fordi den tar et kraftig oppgjør med det som har vært alminnelig anerkjent som et fakta i de siste sju tiårene. Nemlig at tyskerne er Europas barbarer når det gjelder krig.
Tidsbildet i denne boken går fra rundt 1900 og sånn om lag til 1920. Med første verdenskrig som sentralt bakteppe. Der forfatteren i stedet for å gjøre det tradisjonelle grepet og beskrive skyttergravene i Europa beskriver krigen i Afrika. Mellom England og Tyskland. Samt Belgia.
Som har tatt del i den mange hundre år lange massevoldtekten av Afrika.
Guillou oppholder seg i Tysk Øst-Afrika, stort sette dagens Tanzania, og fremstiller tyskerne som humane og dannede antropologer. Mens britene får gjennomgå som kyniske og hjelpeløse kjeltringer, og belgierne, med den grusomme Kong Leopold i bakgrunnen, får et velfortjent stempel som de verste svinene som noensinne har satt sine ben i Afrika.
Og der har det vært mye barbari.
Men boken, som har fått blandet mottakelse, er verdt å lese. På tross av a-endingen på Øynæ og en noe forskjønnet framstilling av tysk imperialisme i Afrika.
Dessuten får Fritjof-statuen på Vangsnes, i Sogn, en ganske sentral plass. Og det brakte i alle fall fram minner hos meg.
Det er en 22 meter høy statue jeg som 10-åring klatret oppover. Men jeg klarte ikke å komme meg ned igjen. Før jeg fikk nødhjelp fra lokalbefolkningen.
Så den sekvensen i boken, der den tyske keiseren i 1913 avduket det svært malplasserte og pussige monumentet, ga meg en kraftig påminnelse om at det finnes noen (få) ting som bør aldri bestiges.
Som tyske statuer…

I den senere tiden har jeg lest to svært ulike kriminalromaner.
Det er jo mange felles trekk ved krim. Og jeg tilhører vel ikke dem som frekventerer flest bøker i denne sjangeren.
Selv om jeg leser i mange slike enqueter at enkelte nesten kun leser krim.
Det som stort sett går igjen er at det er et drap innledningsvis og så er boken en reise gjennom ulike miljøer for å oppklare drapet. Som skjer på en av de siste sidene.
De 2-300 sidene imellom er da altså en tur innom et eller flere ulike miljøer.
I det siste har det i norsk og svensk krim ofte vært ulike religiøse, spesielt karismatiske kristne miljøer som har dannet kulissene, litt uklart av hvilken grunn.
Men jeg har altså hatt meg en runde med to bøker der miljøene som beskrives er langt mer interessante enn plottet, enn drapet.
Og det er Hans Olav Lahlum, han med den store Haakon Lie-biografien og også deltaker i det geniale sjakk-miljøet i Porsgrunn, som har prøvd seg på krim: «Menneskefluene» fra etterkrigstidens sosialdemokratiske Norge, spesielt fra 60-tallets bygårds-Oslo.
Og det er Tom Rob Smith som har skrevet om Stalin-tidens grusomme Sovjetunionen der nitidig overvåkning og aldeles hjerteskjærende totalitet er kulisse for en drapshistorie.
Den boken heter «Barn 44» og er oversatt til norsk av Erik Krogstad.
Det er sikkert et underlig poeng, men jeg føler at plottet og krimsjangeren på mange måter kommer i veien for det som virkelig er interessant i disse to bøkene.
Nemlig kulissene.
Hvor sterk var misunnelse, etterkrigstraumene og mistenksomhet i Norge utover 50- og 60-tallet? Hvor preget var nasjonen vår av krig, av fem år med tysk okkupasjon?
Lahlum som åpenbart er en svært begavet forfatter, gir oss små smakebiter av dette, men tilsynelatende først og fremst for å «pakke inn» krimgåten sin i troverdig tidsånd.
Og enda mer dramatisk i vårt naboland, Russland eller Sovjetunionen. Hvor total kontroll hadde det korrumperte stalinistiske lederskapet?
Hvordan misbrukte de makten?
Hvilke utslag fikk det for det lidende russiske folket?
Det finnes jo en lang rekke biografier og faktabøker som er inne på dette. Og det finnes nok krimbøker som er minst like nådeløst spennende og intelligent lagt opp som disse to romanene.
Men som kombinasjon føler jeg meg litt lurt. Jeg vil rett og slett ha mer kulisse og mindre drap.
Selv i en kriminalroman.
Forfatterne kunne til og med droppet drapene helt, så lenge bakteppet er så interessant.
En kriminalroman uten drap hadde altså vært helt til å leve med for meg…

En av vår tids største – forfattere ja – Bob Dylan fyller 70 år i dag, 24. mai. I den anledning kjører vi på med kanskje hans viktigste tekst:

Masters of War

Come you masters of war
You that build the big guns
You that build the death planes
You that build all the bombs
You that hide behind walls
You that hide behind desks
I just want you to know
I can see through your masks.

You that never done nothin’
But build to destroy
You play with my world
Like it’s your little toy
You put a gun in my hand
And you hide from my eyes
And you turn and run farther
When the fast bullets fly.

Like Judas of old
You lie and deceive
A world war can be won
You want me to believe
But I see through your eyes
And I see through your brain
Like I see through the water
That runs down my drain.

You fasten all the triggers
For the others to fire
Then you set back and watch
When the death count gets higher
You hide in your mansion’
As young people’s blood
Flows out of their bodies
And is buried in the mud.

You’ve thrown the worst fear
That can ever be hurled
Fear to bring children
Into the world
For threatening my baby
Unborn and unnamed
You ain’t worth the blood
That runs in your veins.

How much do I know
To talk out of turn
You might say that I’m young
You might say I’m unlearned
But there’s one thing I know
Though I’m younger than you
That even Jesus would never
Forgive what you do.

Let me ask you one question
Is your money that good
Will it buy you forgiveness
Do you think that it could
I think you will find
When your death takes its toll
All the money you made
Will never buy back your soul.

And I hope that you die
And your death’ll come soon
I will follow your casket
In the pale afternoon
And I’ll watch while you’re lowered
Down to your deathbed
And I’ll stand over your grave
‘Til I’m sure that you’re dead.

På min søken i bokhyllene mine kom jeg over denne boken som virkelig ga meg et innblikk i ‘datahistorien’. Boken er skrevet i 1982, men gir allikevel historisk bakgrunn og framtidsvyer fra den gang. Jeg siterer: ’ Verden står overfor en datarevolusjon like uungåelig og med like store virkninger som den industrielle revolusjon. I sentrum for denne moderne teknologiske utvikling står: mikroprosessoren – den utrolig billige og forbausende lille datamaskinen som behandler enorme mengder informasjon på brøkdelen av et sekund. Christoffer Evans, som selv var en kjent dataekspert, avmystifiserer datamaskinen. Han forklarer, enkelt og engasjerende, datamaskinens historie, han viser hva den allerede idag (1982) kan brukes til på en rekke områder, og han skisserer de nære og de litt mer fjerne framtidsutsiktene: Mikroprosessoren vil komme til å forandre vår framtid radikalt: vår politikk, utdanning, økonomi, yrkeslivet – dagliglivet i det hele tatt.’
En bok vel verd å lese, den finnes sikkert i et antikvariat, eller gjemt i din egen bokhylle.

Stephen King er en ny forfatter for meg, men du verden så fengslende, boka ‘sitter’ i hodet lenge etterpå. Her handler boka om det å eksperimentere med mennesker, gi dem stoffer som gjør dem til psykiske vrak. Det ingen hadde tenkt på var at noen av forsøkspersonene kunne innlede et forhold som det ble et barn av, og barnet arvet da gener som var ukontrollbare !!! Dette er en spenningsroman av de sjeldne som jeg har lest, og sannelig er dette en forfatter jeg vil lese mer av.
(Jeg har allerede funnet en til av samme forfatter!!)