 Bidraget er publisert med ropert og har blitt hentet fram på Telemarkher (tirsdag 3. februar 2009). Les mer om roperten… Amalie Skram: «Hellemyrsfolket». Her vokste min bestefar opp. Det var ikke mye å rope hurra for. Ikke på 17. mai en gang. Og antakelig ikke helt ulikt Hellemyren. Fire bøker, eller i en gigantinnbinding. De fire heter «Sjur Gabriel», «To venner», «S.G. Myre» og «Afkom».
Vist 450 ganger. Følges av 2 personer. 
0
0
Annonse | |||||||||||
Kommentarer
Som 12-åring ble Hellemyrsfolket satt på pensum på skolen. Skrekk og gru. Bosatt på strilelandet som jeg var den gang var vel by og land dikotomien knapt noe man ønsket fokus på – byens gleder og herligheter var langt mer fristende. Det var flaut å være stril – innfødt eller ikke.
Nå er jo dette endret seg vesentlig, men fremdeles kan Hellmyrsfolket være sterk kost, både for barn og voksne. Amalie Skram skildrer det jo slik det faktisk var! Brutal dramatikk, småbarn som bukker under og dør, selvmord og drukenskap. Men selv om jeg flere ganger seinere har lest Hellemyrsfolket, forøvrig i et helt annet modus enn som 12-åring, er det Amalie Skrams evne til å skildre håp og lengsel på en helt spesiell måte som fester seg.
Min favoritt i serien er “To venner”.
To venner er vakker – på et vis. Men den sterkeste leseropplevelsen for meg – antakelig av absolutt alt jeg har lest – er avslutningen av Sjur Gabriel. Der vesle-Sjur dør: Husker det kanskje ikke helt ordrett, men det var omtrent slik: Fra den dagen drakk både mann og kone i Hellemyren. Feller du ikke en tåre da, er du en hard negl.